27. mars 2018

Mikael Persbrandt (Sånn jeg husker det) av Mikael Persbrandt og Carl - Johan Vallgren - rett fra levra. Herlig!


    Noen år etter filmet jeg i Trollhättan og bodde i bryllupssuiten på Hotell Albert for å slippe å omgås de andre skuespillerne. Jeg prøvde å takle en stadig mer ulidelig tilværelse, og en kveld midt i elendigheten ringte Ingmar dit. Han ville gi meg sin ærespris på den kommende Guldbaggen - en pris som vanligvis ikke går til skuespillere, men til hardtarbeidende folk i filmbransjen. Han roste meg for prestasjonen i Simon Stahos Dag og natt, der jeg spilte hovedrollen, en film som av diverse tekniske grunner ikke kunne nomineres. Filmen hadde akkurat kommet på kino, og da skjønte jeg at det var sant som myten sa, at mannen satt og så hver eneste nye svenskspråklige film i hjemmekinioen i huset sitt på Fårö. Han fikk tydeligvis fløyet ut kopier av 35- millimeters filmruller. Jeg husker jeg sto ved vinduet, kraftig beruset og kikket ut over Trollhattän, midt i en privat kaos uten like, og måtte mobilisere krefter for å føle det jeg burde føle: stolthet.

Interessant og komplisert kamp om et indre kaos ...

Mikael Persbrandt er en kjent svensk skuespiller som har bidratt i både dans, teater,  Tv - serier og film. For meg er og blir han Gunvald Larsson fra Tv-serien Beck for det er den rollen jeg forbinder ham best med, og syntes ikke at serien ble den samme etter at han sluttet. Husker ham også godt i filmene Dag og natt (2004), Øyenstikker (2001) og i den mindre kjente, men spesielle filmen; Dødelig drift (1999). Husker ham også i Tv - serien Uskyldig dømt (2008 - 2009).

Urolig oppvekst
Som liten vokste han opp med en del flytting og foreldrene hans skilte lag da han var liten gutt. Siden da har faren hans vært høyst fraværende. De har hatt litt kontakt nå og da, men ikke et typisk far og sønn forhold. Han ble oppdratt av moren som han har et nært forhold til. I selvbiografien hans beskriver han barneårene, ungdomsårene, karrieren, og hvordan ting utvikler seg med årene generelt. Helt fra han var liten har han vært redd for å føle seg utenfor og han har i mange år slitt med angst som han beskriver som et godstog som til stadig gjør ham rastløs, i hvert fall tidligere. Han har i mange år hatt ansgt for å ikke høre til noe sted. Tidlig ble han interessert i teater hvor han begynte å føle seg noenlunde hjemme, i hvert fall et sted. Siden da har han hatt mange roller i det ene og det andre.

I hans selvbiografi blir vi meget godt kjent med Persbrandt både på godt og vondt, ikke bare gjennom karrieren, men også på private plan. Gjennom karrieren hans får vi et godt innblikk i hvordan han i en periode var svært ettertraktet, ble jaget av pressen overalt som spredde både sannheter og usannheter om hva han gjorde på fritiden og hvem han hang sammen med. Alle ville ha en bit av ham koste hva det koste ville. Han forteller også om sine forhold, både vennskap og kjærlighetsforhold, blant annet forholdet til Maria Bonnevie som varte i sju år, og hvordan han til stadighet skuffet både henne og andre kvinner han var i forhold med, fordi han var en mann drevet av sjalusi, narokita og alkoholisme. Han slet også til tider med depresjon. Han forteller også åpenhjertlig om hans kriminelle handlinger fra ung alder.

Turbulente kjærlighetsforhold og indre konflikter
Persbrandts innrømmelser kommer på rekke rad og det er ikke måte på hva alt han har gjort, men istedet for å komme med bortforklaringer og skyve alt under teppet, legger han det frem at slik var det da og slik er det nå. Han kommer ikke med visvas og en rekke unnskyldninger, eller påstår at han er uskyldig i det ene og det andre. Han innrømmer sine feil som en mann og forklarer hvordan han alltid har prøvd å stramme seg opp, det går fint i perioder før han plutselig havner på kjøret igjen. Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal le av narkotikamisbruk, alkoholisme eller utroskap, men han beskriver det på en levende og komisk måte at det var tett før jeg lo opptil flere ganger, men klarte heldigvis å holde meg. Jeg er ikke en person som ler, hverken av komedier eller vitser. Men denne selvbiografien kan til tider være tragikomisk, muligens ufrivillig morsom. Men som sagt, måten ting er skrevet på av og til er komisk og man kan glemme alvoret i det. Mye er fortalt med ironi og sarkasme. Persbrandt er kjent for å være sarkastisk, litt som rollen som Gunvald, og da kan det bli hysterisk morsomt. Spesielt komisk var scenen da Persbrandt snakket med Skavlan gjennom brevluka fordi han vil snakke med Maria Bonnevie og ville ha henne tilbake. Det er jo ikke komisk med en person som er langt nede, men igjen, det er beskrevet på en morsom og åpenhjertig måte, og de to har møtt hverandre i talkshowet  til Skavlan flere år etterpå. Lurer på hva de tenkte om hverandre da etter den episoden.

Han forteller også om hvordan han møtte sitt livs store kjærlighet i voksen alder, Sanna Lundell, som er datter av Ulf Lundell, og hvordan han har prøvd å roe ned med alt som familiemann. Han forteller hvordan han har feilet og hvordan han hele tiden prøver å skjerpe seg. Han har et ønske om å være en bedre far enn det hans egen far var, og Mikael Persbrandt prøver og hevder han har blitt flinkere til å finne roen i hverdage i voksen alder.

Jeg har ikke lest en så underholdende biografi siden Unmasled (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) av Michael Aloisi og Kane Hodder. Kane Hodder og Mikael Persbrandt skriver begge med stor dose humor og ærlighet i hver sin biografi, man får omtrent den samme stemningen. Sånn jeg husker det byr på mye sarkasme, selvironi, selvgransking, og det er en bok som ikke legger skjul på noe. Man blir kjent med flere sider av Persbrandt, både privat og gjennom yrkeslivet. Man følger også med utviklingen fra å være en slags badass som ofte ble sett ned på av andre, men som med tid og gjennom flere feiltagelser, klarer å jobbe seg oppover, sakte, men sikkert, klarer på et vis å gjenopprette respekt. Dette er en bok om å ikke la seg overvinne av indre demoner, ha ren arbeidskraft og vilje, bare man brenner for noe. Han har vært gjennom mye og ga aldri opp, selv om det ofte føltes slik. Det er en bragd i seg selv. Dette er en god, varm og morsom selvbiografi om feiler, mangler og viljestyrke. Det eneste som man blir litt sliten av er at man tenker at problemer og feilsporing vil ingen ende ta, for av og til er det svært mange av dem, og kan være litt repeterende. Jeg er også litt lei av at når folk blir far/forelder så forandrer alt seg og man får perspektiv på ting. Det blir litt for typisk og amerikansk. De som er barnløse skjønner også hvor stort det er å bli forelder selv om man ikke opplever det, og trenger ikke å få det inn med teskje, men for all del, en herlig selvbiografi er det likevel. Persbrandt er et bevis på at uansett hvor mange feil han har gjort oppgjennom årene, gikk det bra for ham til slutt. Det er om å holde ut og stå i det, selv om det føles ut som om bunnen er nådd. Dette er på mange måter en sterk og tankevekkende selvbiografi, og ikke minst, underholdende.

Bakpå:

"Jeg har grått og ledd under arbeidet med denne boka.
Mine minners brønner var så breddfulle av skam og 
angst at jeg måtte lage meg et øsekar av sølv for å
kunne se refleksene av lyset, det lyset som faktisk
har utgjort en betydelig del av min historie. Å holde
livet sitt mellom tommel og pekefiner i form av et
manuskript er en underlig opplevelse: sørgelig, men
nødvendig. Jeg angrer ingenting, men det har falt
mange tårer."
                                            Mikael Persbrandt

I sånn jeg husker det forteller Mikael Persbrandt rått og ærlig om
livet som skuespiller og scenekunstner, oppveksten i en splittet
familie, om karrieren, kvinnene og den sterke kjærligheten til de
nærmeste rundt seg.

Dette er en modig og hudløs fortelling om å leve med intensitet og
kompromissløshet i ett og alt, uvitende om en psykisk lidelse, og
med en enorm kjærlighet til scenen. Dette handler også om uten-
forskap og den skammen som preger et kunstnersinn i jakten på
perfeksjon og anerkjennelse.

Mikael Persbrandt er en av Sveriges mest berømte og omdiskuterte
skuespillere. For første gang får vi et unikt innblikk i en lang og
turbulent karriere, ført i pennen av den kritikerroste forfatteren
Carl-Johan Vallgren.

Originaltittel: Så som jag minns det
Norsk tittel: Mikael Persbrandt: Sånn jeg husker det
Forfatter(e): Mikael Persbrandt & Carl-Johan Vallgren
Sjanger: selvbiografi
Målgruppe:
voksen
Antall sider:
432
Forlag: Albert Bonniers förlag
Norsk forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Min utgave: 2018 (Innbundet)
Lest: 06. 03. - 15. 03. 2018
Kilde:
anmeldereksemplar
Plot
: 5 Rett frem og ærlig fortalt på godt og vondt. Han skjuler ikke noe og er ikke redd for å innrømme sine feil.
Tittel: 5
Passer godt til innholdet og det er heller ingen typisk tittel for en selvbiografi. Det vekker nysgjerrigheten bare enda mer.
Omslag: 6 Godt bilde og minner meg ofte på blikket til Gunvald fra Beck.
Baksidetekst: 5 En selvbiografi jeg bare måtte lese.
Skrivemåte: 6 Rett fra levra. Det er sarkastisk, ærlig, morsomt og trist. Alt i ett. Det er nesten som å høre stemmen hans mens man leser.
Favorittkarakter: Mikael selvfølgelig. Litt dumt å dømme angående en selvbiografi, men hvorfor ikke?
Slutten: 4 Reflekterende slutt.
Høydepunkt: Sarkasmen, og man er på nippet til å le også i alvorlige stunder fordi det er fortalt på en rett frem og komisk måte. Mye underholdning og man blir kjent med flere sider av Persbrandt.
Lavpunkt: Hadde ikke gjort noe om han hadde skrevet 400 sider til for dette var underholdende på godt og vondt. Motorinteressen var kanskje den tammeste delen i boka, men fint å få med likevel, og uttrykket rant ut i sanden blir brukt vel mange ganger.
Terningkast: 5
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2018


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar