6. januar 2016

Høytleseren på 06.27 - toget av Jean - Paul Didierlaurent - vekker ingen følelser


Toget bremset høylytt før det stanset helt ved perrongen. Guylain rev seg løs fra streken og gikk opp på stigtrinnet. Det smale klappsetet til høyre for døren ventet på ham. Han foretrakk det harde, oransje setet på hengsler fremfor en myk benk. Med tiden var klappsetet blitt en del av ritualet. Det var nærmest symbolsk å slå ned setet, og det beroliget ham.

Å leve livet i ensomhet kan være valgfritt for noen og en forbannelse for andre ...

Guylain lever et liv i ensomhet med sin gullfisk. Guylain er en ivrig leser, og hver morgen reiser han med 06.27 toget, og leser høyt for medpassasjererne. Om noen hører på eller ikke, bryr han seg ikke noe om. Han leser for dem likevel. En dag får han en uventet forespørsel av to kvinner som spør ham om å møte opp et sted hvor han kan lese for noen på et hjem for eldre. En dag finner han også en minnepinne på toget. På minnepinnen inneholder det en historie, skrevet av en fremmed kvinne som skriver om sitt traurige liv. Hun jobber som dovakt på et kjøpesenter. I manusskriptet drømmer hun om et bedre liv. Vi blir også kjent med en annen karakter i boka og vi følger de tre skjebnene som på en eller annen måte flettes sammen. Hva har de tre forskjellige livene til sammen?

Ingen humor eller varme
Det er to type bøker jeg alltid er skeptisk på og det er feel - good bøker, og chick-lit (damelitteratur). Disse sjangrene er ikke helt meg, men prøver å lese litt fra de sjangrene likevel. Grunnen til at jeg ikke liker disse sjangrene, spesielt ikke feel-good bøkene er at feel - good bøkene har som mål å være varme og humoristiske, men som regel mislykkes de med det totalt og da blir det bare kleint å lese dem. Det skjedde denne gangen også. Forfatteren prøver for hardt til å være morsom og jeg får heller ingen varme for karakterene. Jeg bryr meg ikke spesielt om dem mens jeg leser, og da er jeg revnende likegyldig til hva som skjer med dem. Det blir ingen "connection".

Ensomhet er et viktig tema
Det boka skal ha ros for er at den tar opp et viktig og aktuelt tema, nemlig ensomhet. Mange tar opp temaet ensomhet når det er jul og påske, men det mange har lett for å glemme er at mange er ensomme året rundt, samme om det er høytid eller ikke. Å leve livet i ensomhet kan være frivillig for noen, mens for andre kan det være en tvang. At de føler at de ikke passer inn noe sted og det belyser forfatteren fint på en noe vemodig måte. Og det er jo ikke bare gamle som ender opp med ensomme liv, det kan også skje med unge personer.

Men bortsett fra det består boka av lite handling, boka er så kort at man rekker ikke å bli ordentlig kjent med karakterene, og som sagt så blir man ikke helt rørt av historien. Den gir ingen spesiell inntrykk. Dette er ikke en bok som setter spor etter seg.

Det er egentlig ikke så mye å si om Høytleseren på 06.27 - toget siden det ikke er en bok som ga noen inntrykk. En feel - good roman skal som kjent være både humoristisk og varm, men for meg så funket det ikke. Det finnes sikkert noen gode feel-good romaner der ute, men dette er ikke en av dem, og jeg har ikke gitt opp sjangeren helt ennå. Alt i alt grei lesing, men ikke noe mer enn det. Feel-good romaner mangler guts til å utfordre leseren.

Bakpå:

"... en forførende historie."
   F.C. - Télé 7 jours

"Jean - Paul Didierlaurent briljerer."
      L' Express

Guylain deler hybel med en gullfisk og leser høyt for medpassasjerene på 06.27 - toget til jobben hver eneste morgen.

Guiseppe har mistet begge beina i en arbeidsulykke, men er overbevist om at han skal få dem tilbake - om enn i en litt annen form.

Julier jobber som dovakt på et kjøpesenter mens hun drømmer om den store kjærligheten og teller veggfliser for å få tiden til å gå.

En gjenglemt minnepinne på toget penser livene til Guylain, Guiseppe og Julie inn på samme spor, og hverdagens grå rutiner blir snart litt mer fargesprakende.

Høytleseren på 06.2 - toget er en hjertevarm hyllest til kjærligheten, litteraturen og livets små gleder. En feelgood - perle av de sjeldne!

Originaltittel: Le Liseur du 6h27 
Norsk tittel: Høytleseren på 06.27 - toget
Forfatter(e): Jean - Paul Didierlaurent
Sjanger: roman
Målgruppe: voksen
Antall sider:
157
Forlag: Au Diable Vauvert
Norsk forlag: Schibsted (nå kjent som Vigmostad & Bjørke)
Utgitt: 2014
Min utgave: 2015 (Innbundet)
Lest:
24.09. - 27.09. 2015
Kilde:
anmeldelseseksemplar
Plot:
2 (Ikke helt min sjanger. Feel-good sjangeren blir ofte kleint for meg av en eller annen grunn).
Tittel:
3 (Småoriginalt).
Omslag: 3 (Fine farger som passer godt til den sjangeren, men ikke noe som vekker oppsikt eller nysgjerrighet).
Baksidetekst:
2 (Fenger ikke helt, men jeg får bare gi den en sjanse. Og et av navnene staves feil ved en anledning).
Skrivemåte
:
2 (Prøver å vekke både sympati og humor, men får det ikke helt til. Synes det hele blir monotont og nesten sørgmodig skrevet istedet for feel-good roman).
Favorittkarakter:
Ingen. Det var ingen som skilte seg ut eller var noe bemerkelsesverdig.
Slutten: 2 (Intet mer enn forventet. Hverken overraskende eller tankevekkende. Det setter ingen spor).
Høydepunkt:
Boka er kort og lettlest. Og tar opp et viktig tema som er ensomhet og hvordan enkelte takler det på sin måte.
Lavpunkt:
Ikke helt boka for meg. Har alltid hatt et anstrengt feel - good sjangeren generelt. Vet det skal være morsomme, lettleste og få lesere i godt humør, men humoren i feel - good bøker er ofte ikke min type humor og historiene har lett for å bli kleint og altfor typiske. Man vet hva som kommer og hva som skjer.
Terningkast: 2
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2015


6 kommentarer:

  1. Det var bra at den ikke var så mange sider. Jeg har lest få slike bøker, det er som du skriver, det har lett for å bli kleint om de ikke faller i smak. Jeg vet ikke om Julebrevpikene og første bok i Tirsdagsdamene går under den kategorien, men de ble helt feil for meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det hadde vært trist om den hadde vært på over 500 sider, hehe. Har alltid vært skeptisk til slike feel - good romaner. De får meg aldri i got humør og humoren de bruker i slike bøker er som regel ikke min type humor. Så da blir det lett kleint. Godt at denne sjangeren er lettbeint slik at denne type bøker ikke drøyer og drøyer. Greit med slike bøker en gang i blant, men de treffer meg ikke.

      Slett
    2. Gurimalla - ser at min kommentar er kommet dobbelt opp - du får bare slette den. Tror systemet er gått litt amok ;)

      Slett
    3. Det går bra. Tror ikke det er bloggen min det er noe galt med, men hele blogspot når det gjelder kommentarfeltet. For opplever samme problem på flere blogger at det man skriver i kommentarfeltet ikke lagres ordentlig eller at det blir bare tull. Så håper at blogspot ordner opp i dette:)

      Slett
  2. Denne boken har vi som månedens bok i lesesirkelen jeg er med i. Når man leser baksideteksten høres den jo lovende ut, men ut fra det du skriver har jeg vel ikke de største forventningene. Et par av de andre i lesesirkelen har allerede startet på boken og syns den hadde litt lite kjøtt på beina. "Høytleseren" er neste bok ut for meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Er spent på hva du synes om den når du begynner å lese i den.
      For meg så var den ikke noe spesielt på noen måte og forhåpentligvis vil du like den bedre enn meg. For hvem vet?:)

      Slett