6. oktober 2015

Menneskebarnet av M.R Carey - velskrevet skrekk om ungt geni

Å vite hvilken dato det er, er betryggende på et eller annet vis hun ikke helt greier å forstå. Det er som om det gir henne en hemmelig makt - som om hun har kontroll over en liten  del av verden. 
   Det er først nå det går opp for henne at hun aldri har kjent den følelsen før.

Menneskebarnet er ikke "ren" skrekk ...


De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien» 
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd 
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt 
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.
Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed 
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.
Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.
M.R. Carey / «Menneskebarnet»
«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?


Uforutsigbar og spennende hovedperson 
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.


Dystopisjangeren trenger et friskt pust 

M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.


Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende. 

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.
Bakpå:

IKKE 
ALLE 
GAVER
ER EN
VELSIGNELSE

Hver morgen spennes Melanie fast i en
rullestol og trilles inn i klasserommet av to bevæpnede menn. "Det vesle geniet vårt"
kaller doktor Caldwell henne.

Melanie tror ikke de liker henne. "Jeg biter 
ikke," sier hun, men ingen av dem ler.

Melanie har en helt spesiell gave.
Originaltittel: The Girl with All the Gifts
Norsk tittel: Menneskebarnet
Forfatter(e): M.R. Carey
Sjanger: dystopisk thriller, science fiction
Målgruppe:
ungdom/voksen
Antall sider:
396
Forlag: Orbit
Norsk forlag: Schibsted (men som nå heter Vigmostad & Bjørke)
Utgitt: 2014
Min utgave: 2015 (Innbundet)
Lest:
01.10. - 03.10. 2015
Kilde:
NRKbok
Plot:
4 (God og velskrevet, men ikke spesielt nyskapende).
Tittel:
4 (Man blir litt nysgjerrig, men skjønner ikke helt hva det dreier seg om ved hjelp av tittelen).
Omslag: 4 (Litt mystisk, men synes ikke at det passer helt inn i innholdet. Det blir for fargesprakende, og brude være mer grafisk).
Baksidetekst:
2 (Den mest vageste baksideteksten jeg noen gang har lest).
Skrivemåte
:
4 (God driv etter 100 sider, men savnet mer speed og originalitet).
Favorittkarakter:
Melanie. (Man får sympati med henne selv om vi skjønner at hun er farlig, men hun har noen sider med seg som gjør til at man vil det beste for henne).
Slutten: 3 (Småspennende, men ikke noe overraskende).
Høydepunkt:
Spennende hovedkarakter som er både farlig og som man får litt sympati for, og er en av de mørkere dystopiene jeg har lest.
Lavpunkt:
Langsom start og småblekt persongalleri. Det er ikke alle man blir like godt kjent med og boka fører ikke med så mye nytt i denne sjangeren.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 
100 bøker i løpet av 2015


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar