| "Ja, jeg pleier å si det. Hevn er den eneste rettferdighet som duger, de som sier noe annet, har ikke levd. Dessuten tror jeg ikke du virkelig kan tilgi før du har tatt hevn. Det er derfor du føler deg så vel etterpå. Se bare hvor sprek jeg er, i min alder. Jeg bærer verken nag eller anger, for hele mitt liv har jeg fulgt regelen om øye for øye, tann for tann, og tatt igjen med samme mynt." |
Året er 2012 og Rose fyller 105 år. Selv om kroppen er gammel er hun likevel oppegående og fremdeles klar i toppen. Hun bestemmer seg for å skrive sin egen biografi. Hun har tross alt levd et langt liv, hun har opplevd det meste, og hun har ikke tenkt å gi seg med det første. Vi får et innblikk i livet hennes fra hun ble født i 1907 og frem til 2012. Hun skriver for det meste fra den tiden hun møtte og var gift med sin første mann, Gabriel, som hun fikk to barn med. Hun forteller også om tiden hun drev sin egen restaurant. Men familieidyllen slår sprekker når Gabriel finner ut at Rose har vært utro. Han bestemmer seg for å flytte og ha omsorgen for barna. Rose prøver å holde sorgen i sjakk ved å jobbe enda hardere, og en dag entrer Heinrich Himmler inn på restauranten hennes, og de får en spesiell connection. Eks - mannen hennes, Gabriel har påstått at han selv ikke er jøde, men en dag får Rose vite at både han og barna deres er fraktet bort sammen med de andre jødene. Himmler påstår at han vet omtrent hvor Gabriel og barna hennes er og skal holde henne informert. Men kan hun stole på ham eller har han andre intensjoner? Heinrich Himmer er/var tross alt Hitlers høyre hånd eller hans løpegutt om du vill. Er han til å stole på og er han den han utgir seg for å være?
Dette er en bok som er vanskelig å skrive om. Ikke bare på grunn av at boka inneholder alvorlige temaer, men boka er meget kort og jeg er redd for å avsløre for mye, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Så jeg har prøvd å formulere denne anmeldelsen i hele dag og jeg har ikke brukt så lang tid før på en bokanmeldelse. Jeg tar jo alle bokanmeldelsene jeg skriver seriøst og bruker mye tid på dem, men denne boka er ekstra vrien å skrive om, føler jeg. Men prøver det beste uten å ødelegge for noen.
Jeg ble litt skeptisk angående denne boka. Ikke for at den er basert på 2.verdenskrig, men fordi jeg følte at denne boka var litt i samme gate som Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson som jeg leste i fjor. Der også hovedpersonen er gammel, forteller om sitt liv og ting som er litt hinsides skjer. En slags mørk/svart komedie, og det kunne også Himmlers kokk også lett oppfattes som, i hvert fall i begynnelsen. Jeg var redd det ville bli omtrent det samme for jeg likte ikke Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant noe særlig. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg liker ikke svart humor i bokformat. Det vil jeg heller se på tv-skjermen. I bokformat blir uansett type humor for tørt på en måte. I hvert fall for min del. Det er ikke helt min sjanger og jeg var redd denne boka skulle gå like bananas som Hundreåringen ....
Heldigvis er det ikke helt samme sjanger. Litt like, men samtidig ikke. Himmlers kokk er ikke bare en alvorsroman, men den har en mørk humor som også overdriver litt på lik linje som Hundreåringen som klatret gjennom vinduet og forsvant, bare at denne type humor var mer realistisk og nøktern. Denne forfatteren prøver ikke for hardt å være artig, og så er det en stor dose alvor også. La oss si at det er en dyster roman med en del gullkorn. Det er humor på alvor, om dere skjønner hva jeg mener? Ingen av delene er overdrevent. Den er nøytral og hvem bruker jo ikke litt humor i dystre situasjoner? Alle har jo hver vår form for forsvarsmekanisme. Og til tross for all motgang og nedturer som Rose forteller oss om, så er det alltid noe som holder henne oppe. Hun har en evig livsgnist og ingenting knekker henne til tross for alt hun har opplevd. Hun har sin sære måte å overleve på og kommer bare styrket ut av ting. Og hun tar oss med på livsreisen hennes ved å veksle nåtiden og helt tilbake til 1907, på en oversiktelig måte og kommer alltid til poenget. Franz-Olivier Giesbert har en lett og oversiktelig måte å gjøre dette på uten at vi roter oss bort i hvor i livsfasen til hovedpersonen vi befinner oss i.
Franz - Olivier Giesbert skriver om en sterk hovedperson som reiser seg opp hver gang hun møter motgang og sorg, hvordan hun har råd for alt, han beskriver hvordan hun prøver å overleve i de mest utenkelige situasjoner med en liten dæsj humor. Boka er litt overdrevent i blant, men det gjør ikke noe. Selv om jeg grudde meg litt til å lese boka for tenkte at det ikke var en bok for meg. Jeg var redd det var en overdreven humoristisk bok, men det var det heldigvis ikke. Selv om den ikke alltid er like realistisk, og inneholder litt galgenhumor så var dette ikke en bok å grue seg til å lese likevel. Og dette gir meg mersmak å lese flere bøker angående 2. verdenskrig. For jeg har noen bøker som er basert fra den tiden ulest i hylla og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å åpne dem om ikke altfor lenge.
Himmlers kokk var både hjertevarm, sårt og småvittig leseopplevelse. Og selv om det ikke ble en favorittbok for meg, så kommer jeg ikke til å glemme hovedpersonen Rose med det første.
Bakpå:
«Inntil
jeg trekker mitt siste sukk, og selv etter det, skal jeg ikke tro på
andre krefter enn kjærlighetens, latterens og hevnens.»
Den
ustoppelige og livssglade kokken Rose har overlevd et helt århundres
kriser og kriger. Hun har vært gjennom det meste, fra det armenske
folkemordet og andre verdenskrigs Europa til kulturrevolusjonen i
Kina, uten å miste verken humøret eller sansen for livets gleder.
Med stødig grep om restauranten sin i Marseille, og med pistol i
veska, sverger hun fornøyd til budet om øye for øye og tann for
tann, og at man må passe på å dø mens man lever.
Himmlers
kokk er en drivende godt skrevet fortelling om de siste hundre årenes
historie. Med sin unike fortellerstemme og uimotståelige hoedperson
har den truffet lesere Europa rundt.
«Rose
er monumental ... og vanvittig sympatisk».
L'EXPRESS
«Humoren
og dristigheten gjør denne romanen bokstavelig talt enestående ...
Giesbert beveger seg med en fenomenal litterær smidighet.»
LA
RAZÓN
|
Norsk tittel: Himmlers kokk
Forfatter(e): Franz - Olivier Giesbert
Sjanger: roman
Målgruppe: Voksen
Antall sider: 304
Forlag: Gallimard
Norsk Forlag: Pax Forlag
Utgitt: 2013
Min utgave: 2014 (Innbundet)
Lest: 22.04. - 01.05. 2014
Kilde: leseeksemplar/anmeldereksemplar
Plot: 4 (Sterkt, nøktern og varm. Mange følelser på en gang i dette konseptet).
Tittel: 5 (Nesten som skreddersydd til innholdet).
Omslag: 5 (Lekent og lystig).
Baksidetekst: 4 (Litt skeptisk. Leser ikke slike bøker så ofte, men skader jo ikke å utvide horisonten heller).
Persongalleri: 5 (Mange fargerike og forskjellige karakterende. Og troverdig).
Skrivemåte: 4 (Lett og oversiktelig, men det manglet det lille ekstra. Anner bare ikke hva).
Favorittkarakter: Rose, selvfølgelig. Kommer ikke til å glemme henne.
Slutten: 4 (Litt sært og rart. Ikke helt min type slutt, men Rose er jo Rose, så den slutten passet i boka).
Høydepunkt: Hvordan Rose klarer å holde seg oppegående til tross for alt det vonde hun opplever. Prøver å se det humoristiske i det og lar livet gå sin gang.
Lavpunkt: Det blir litt hinsides og det er ikke helt min type bok, men den hadde da sin sjarm.
Terningkast: 4
Leseutfordring: 100 bøker i løpet av 2014
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar